fredag den 19. marts 2010

Århus svikter Norden

Der har i de senere år været en tendens til at flere og flere danske køpstæder med å i deres navn går fra å stave med nordisk bolle-å tilbage til det gammeldanske dobbelt-a. Faktisk var den siste tilbageværende stad med bolle-å intil nu Århus som jeg alltid, kanske lidt naivt, har oppfattet som en stad med mod og progressivitet. Nu viser det sig at et flertall i byrådet støtter borgmester Nicolai Wammen (soc.dem.) i å stave Aarhus. Jeg tar på det kraftigste avstand fra dette.

Det er en demokratisk besluttning og skal respekteres som sådan eftersom Stednavneudvaljet dessverre gir mulighed for denne stavemåde, ikke blott i personnavne, men også i stednavne hvilket for lenge siden burde ha været avskaffet ved log. Men i modsettning til hvad mange tror, har danske kommuner ingen myndighed til å beslutte hvårdan andre skal stave deres navn. Det har allene Stednavneudvaljet som entydigt fastslår at bolle-å alltid er korrekt.

Om enn Århus Kommune vil skrive Aarhus på sitt brevpapir og sin hjemmeside, er det alltså alltid tilladt for alle andre å skrive Århus - og Ålborg og Åbenrå (jeg staver her Åpenrå). Der finnes alltså ennu rig mulighed for å udøve "civil ulydighed", en mulighed jeg håper mange vil gripe fremover.

Alligevell vil det være en grå dag for Norden når endringen inføres. Javisst, det er jo blott ett enkelt bogstav, og vi andre har som sagt ingen plikt til å følge kommunens luner. Men igen er denne lille endring udtrykk for den underliggende tendens at Norden er glemmt. Har lokalpolitikernes flertall skenket dette en tanke?

Hvem er det man vil tekkes med denne endring? Lokalpolitikerne snakker om "den globale udvikkling", som alltid som om den var en uavvendelig naturkraft som vi som mennesker ikke har inflydelse på. Globalisering er et villkår, javisst, men hvårdan den skal forløpe, ligger ikke udenfor menneskets evner. Vi har trods allt skapt den selv. Skal en globaliseret verden ha større mangfåld eller større ensrettning? Århus har tilsyneladende truffet sitt valj.

Nei, udenlandske medier kan ikke skrive Århus - om enn informasjonsteknologien burde ha avhjulpet deres problem for lengst. Men kan de ikke det, så skriver de "Arhus". Ganske enkelt. Og jeg kan ikke med min beste vilje se at det skulle gøre någen forskell for oss - eller for dem - om de skriver Arhus eller Aarhus. Ville man i udlandet være i tvivl om byens identitet ifall den iblandt var med og iblandt uden bolle over a'et? Ville man i Norden? Jeg tør godt svare nei.

Alltså må det være et ønske om å få en ens stavemåde i nordiske og udenlandske medier som er årsagen til bagstrævet i Århus. Det er jo en luksus som enn ikke Køpenhavn, Romm - eller for den sags skyld Athen har. Ganske visst er de hovedstæder og som sådanne mere kennte; men selv stæder som Sankt Petersborg oppfatter det vell snarere som en styrke enn som en svaghed å ha ulige navne på ulige språg. Det gir staden format. Sankt Petersborg er jo også en betydende provinsstad.

"Århus har en lang og flott historie, og navnet Aarhus vil pege bagud i vores historie og in i fremtiden", hedder det fra Socialistisk Folkepartis politiske ordfører, Thomas Medom. Det siger sig selv at dette udsagn bare har gyldighed i det øyeblikk det blir fremsatt. Når kommunens stavemåde er Århus, vil en eldre stavemåde "pege bagud" (men ikke lengere bagud enn Aarhuus, Arus eller Árós) samt selvklart pege fremad mod intensjonen om å geninføre den. Men i det øyeblikk endringen til Aarhus er inført, peger stavemåden ingen steder hen. Så lad oss glemme dette.

Rektor Lauritz Holm-Nielsen fra Aarhus Universitet (som ellers er formann for det nordiske universitetssamarbeide) støtter endringen idet han nevner de problemer som udenlandske samarbeidspartnere kan ha med å vide at "Arhus" og "Aarhus" er samme lokalitet. Imidlertid er løsningen på dette langt enklere: om blott Aarhus Universitet endrer stavemåde til Århus Universitet, vil det udenfor Norden være kennt som "Arhus ..." ligesom staden, så ingen forveksling er mulig. Helt enkelt.

Hvad politikerne tilsyneladende ikke har været oppmerksomme på, er at Århus er den eneste stad i Verden som er internasjonalt kennt under et navn med bolle-å (jeg beklager, Åbo). Hvårfor ikke gripe denne fantastiske mulighed når man vil markedsføre Århus i verden? Den norske skipsverftskoncern Kværner og den svensk-kanadiske butikkskæde Nygård fører sig i alle lande frem under disse navne - med disse stavemåder. Det gir identitet i det globale rumm. Hvem kan forestille sig Citroën uden "prikkerne"? Viste Århus ikke sitt mod da man nylig besluttede å geninføre sporvognene? Hvårfor har staden så ikke mod til å stå ved sitt rette navn ifølge geldende rettskrivning?

Med hensyn til økonomien i projektet mener SF's ordfører at ekstraudgifterne i forbinnelse med nye skilte (det er tilsyneladende ikke nokk med nytt brevpapir og ny hjemmeside om enn å og aa språgligt set er fullstendigt ækvivalente) vil tjæne sig selv in i form av øget omtale i udlandet og øgede turistintekter. Det er visst det, man kaller en ekstraordinær påstand som kræver ekstraordinære kilder! Må vi se fortilfellene, takk?

Jeg har ovenfor talt om globalisering som mangfåld kontra globalisering som ensrettning. Århus ønsker en global ensrettning fremfor nordisk enhed når det gelder stadens stavemåde. Læseren kan spørge: er min skandinavisme ikke også udtrykk for ensrettning? I någen grad, men snarere for en eksisterende enhed, vil jeg svare; og å forfølge enhed for å undvige yderligere splittelse i Norden er en meningsfull tanke eftersom vårt felles språg vil kunne behålde sin store kapacitet og kunne virke for kulturellt fellesskap som grundlag for et kulturellt sterkt Norden. Det gir mening å ta udgangspunkt i språgfellesskapet.

Å ville skape en kunstig enhed ved å ensrette en stads stavemåde i hele verden på bekostning av Nordens eksisterende fellesskap sagner derimod mening. Thi verdens språg blir ikke inbyrdes mere forståelige av den grund. Og Århus blir ikke mere kennt på grund av en annen stavemåde, men mister blott sitt særpræg på verdensscenen.

Jeg oppfordrer århusianerne til civil ulydighed for bolle-å'ets, Århus' og Nordens skyld.

søndag den 7. marts 2010

Fellesnordisk tv - ja takk

En rekke norske opposisjonspartier har foreslået å opprette en felles nordisk kultur-tv-kanal. Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti reagerede på et ønske fra en gruppe borgere som i Aftenposten ønskede sig mere tv fra flere europæiske lande frem for engelskspråget tv, ved udfra "enighed gør sterk"-devisen å foreslå en fellesnordisk kanal for kultur-tv. Nordisk Råds kultur- og uddannelsekomité gentog i løpet av samme debatt sit ønske om større nordisk tilgengelighed for de enkelte landes almene tv-kanaler. Dette er under alle omstendigheder en god idé, men nedenfor skal det handle om tankerne om felles-tv.

Forslaget var egentlig en reaksjon på andre debattørers kritikk av for meget engelskspråget tv på den norske sendeflade. Man må ennu en gang konstatere at tankerne om større nordisk enhed, ligesom Sven Clausens tanker om nordisk målstræv først vannt bred tilsluttning i Danmark ved den tyske besettelse, først og fremmest ser ud til å dukke opp under et ydre press. Det er synd. Tanken om større nordisk enhed burde være nærliggende alltid og oppstå av lyst, ikke av nød.

NRK's kringkastningssjef, Hans-Tore Bjerkaas, svarer i Aftenposten at et omfattende samarbeide i form av Nordvisjon allerede finnes, og at der udveksles omkring en times nordisk tv per nordisk land per dag. Når det ikke er ennu mere, skyldes det at tv-kanalerne erhverver rettighederne til å sende programmer for et bestemt territorium. Ifall NRK skulle erhverve rettigheder for hele Norden, ville det koste de norske licensbetalere dyrt.

Hærtil må man svare at en fellesnordisk kanal jo nettopp ikke skulle drives som en nasjonal kanal, men nettopp være eget i fellesskap. Med midler fra alle fire nordisktalende lande ville den nettopp kunne erhverve rettigheder for hele Norden. Prisen ville bli fordelt på alle lande, ligesom alle landes befolkninger ville få glæde av produktet.

Det lyder flott med en times nordisk tv per land per dag, men problemet er jo, hvilket man kan forvisse sig om ved å kaste et blikk på et tilfeldigt programm for en almen nordisk tv-stasjon, at disse udsendelser finnes på de "skæve" tidspunkter, tidligt på eftermiddagen eller sent om natten. De blir fortrengt til disse tidspunkter fordi tv-stasjonerne prøver å imødegå alles interesser og få plads til så meget som muligt på sendefladen. Men ville nordiske programmer ikke få flere seere ved å ha deres egen kanal hvår de kan ligge i den beste sendetid?

Kringkastningssjefen nevner også at flere nordiske kanaler allerede sendes til hele Norden via satellitt- eller kabel-tv, ennda delvis tekstet på grannelandenes dialekter. Problemet med denne tekstning er at seerne ikke venner øyet eller øret til de andre dialekter av vårt felles språg. Jeg mener at tekstning er en god ide for å støtte språgforståelsen, men selvklart skal de nordiske programmer - også på en felles kanal - tekstes på originaldialekten.

På færøsk tv tekstes dansk språg ikke. Dette forventes man å forstå, og vell med god grund, om enn det er et fremmedspråg hær. Men ei heller norsk språg tekstes. Dette forventes man også å forstå. Skulle vi andre da ikke kunne klare å se nordisk tv på originaldialekten - med tekster? Vi er ikke av natur mindre språgligt fleksible enn færinger, blott sagner vi lidt tilvenning. Når de kan, kan vi også.

Kringkastningssjefen konstaterer dog at grannelandenes satellittkanaler har små markedsandele i forhåld til de almene landsdekkende kanaler, og at en felles kulturkanal kunne få samme problem: at den ville blive en small nichekanal for de få interesserede. Jeg mener at denne frykt er vellbegrundet, og hær er vi vell også ved problemets kerne(r): Dels vil kultur-tv altid stå i fare for å være smallt tv, dels fungerer Norden ikke som et felles offentligt rumm. For de fleste mennesker føles det mindre vedkommende hvad der hender i de tre andre lande.

Tv er i dag en av de viktigste nøgler til andre lande, og denne resurse bør bruges optimalt ved at en fellesnordisk tv-kanal nettopp ikke blott blev en kulturkanal, men gjorde sig meget mere relevant ved også å være en fellesnordisk nyhedskanal med nytt fra samfund og politikk i hele Norden, også gerne lokale store og små nyheder som kunne øge kennskapet til hele Norden i hele Norden. Tv bør være et middel i bestræbelsen for det felles offentlige rumm i Norden.

Kringkastningssjefen slutter med å konstatere at tv i dag ikke bruges på samme måde som tidligere, og jo yngre folk er, jo flere medier og kombinasjoner av medier vil de bruge. Dette er riktigt set, og det kræver sin egen strategi som jeg må vende tilbage til på et annet tidspunkt.
Den norske opposisjons forslag blev ikke meget omtalt i danske medier, men de danske politikere legger sig i kølvannet av Hans-Tore Bjerkaas og udlegger situasjonen som jeg har refereret og kommenteret ovenfor. "Tiden er ikke moden", udtaler DR's generaldirektør, Kenneth Plummer. Hær må man svare med et spørsmål: Hvad kan modne tiden?

I Aftenposten kommenterer Ingrid Brekke forslaget og mener til gengeld at tanken om en felles kanal ligger i tiden og henviser til det fransk-tyske Arte og til 3sat som dekker det tyske språgområde i 7-8 lande. "Norge er et lite land" hedder det, og der henvises til de ofte imponerende programmer i det någet større Sverige. Alligevel synes Brekke å være enig med professor Tore Slaattaa som hun citerer for å spørge hvad der er i vegen for å hekte sig på kulturkanaler udenfor det nordiske språgområde. En felles kanal alltså, men ikke nødvendigvis en nordisk.

Hær kommer vi frem til ennu et kerneproblem: Det spørges, nesten retorisk, hvårfor vi skal stanse ved Norden. Er det ikke tysk, fransk og spansk tv vi fattes? Viden om hele Verden til "vårt lille nordlige land? ... En orientering utover fremfor en økt vektlegging på egen identitet som nordmenn eller Norden-boere. Styrking av den europeiske identiteten ville slik sett hjelpe, men hvorfor stanse dær?"

Ja, hvårfor stanse dær? Hvårfor stanse ved Norden når man kan stanse ved Europa? Hvårfor stanse ved Europa når man kan stanse ved hele Verden og blott ha en identitet som verdensborger? Spørsmålet er absolutt legitimt å stille, og målet er legitimt å forfølge. Et svar ligger faktisk i Brekkes formulering om "vårt lille nordlige land", hvis eksistens der ikke stilles spørsmål ved i denne sammenheng. Det forudsettes å eksistere - om enn det er lige så legitimt å spørge "hvad skal vi egentlig med Norge? (Danmark? Sverige? ...)" som det er å spørge hvad vi skal med Norden!

Uanset hvår meget verdensborgere vi er, møder man sjeldent någen som er uenige i, at det er en rigdom for Jorden med flere språgområder og de dærtil knyttede kulturer (jeg tar selv visse forbehåld - efter min mening er et enigt Norden en styrke i dagens Verden). Ett språgområde muliggør felles medier, undervisning og kulturtilbud - og det ville være uligt mennesket ikke å gi disse felles villkår en betydning (har ting ikke allerede en betydning, gir vi dem en - en vanlig antropologisk iakttagelse). En betydning som dærmed gir en identitet.

Der finnes også andre identitetsskapende faktorer, f.eks. felles historie, som gir en felles identitet - og det er vell grunden til de fire nordisktalende landes identiteter. Men ifall man mener at en felles historie er tilstrekkeligt til å gi en identitet som dansk, svensk, norsk eller finsk - og det er et allminneligt og legitimt synspunkt - så er det minst lige så legitimt å mene at det felles nordiske språg gir en felles identitet som det er værd å styrke og forfølge.

Det er altid muligt å foreta reductio ad absurdum når det handler om identitet, ved å spørge hvårfor til logikken eller berettigelsen, men identitet fungerer ikke sådan. Det er i dagens Verden vårt villkår å ha fire stater og ønske vellfungerende nasjonalt tv i disse. Og det er vårt villkår å ha ett språgområde og forhåpentlig støtte tanken om felles tv i dette, som jeg gør hær. Ikke blott med kultur, men med et komplett programmtilbud fra hele Norden. Og gerne tekstet, men på originaldialekterne så vi kan lære dem å kenne.