Nordens kennteste vartegn (3. del)

Læs også "Præambel om rettskrivningen", januar 2009, "Nordiske ord", januar 2010, og "Nordiske språgvalj", januar 2011.

I gennemgangen av det symbol som på verdensplan er det mest kennte udtrykk for nordisk identitet, korsflaget, er vi nu nået til de områder som officiellt fører eget flag om enn de ikke er selvstendige stater. Færøernes flag, Merkið, har dog tidligere været behandlet i en uddypende artikel. Hær er identiteten avgjort nasjonal, hvilket kanske også er fallet på Hjaltlands- og Orknøerne medens det i høyere grad kan diskuteres i fallet Åland. I Skåne må identiteten vel nærmest betegnes som regional for de flestes vedkommende.

Tanken om politisk autonomi kommer til Norden udefra i 1921, og egentlig i forbinnelse med en internasjonal konflikt, en strid om Ålandsøerne mellem Sverige og Finnland efter sistnevntes selvstendighed tre år tidligere; Initiativet komm dog fra et flertall av Ålands befolkning. På grund av mulige territorialkrav fra Russland ville Folkeforbunnet som mæglede i striden, dog ikke skape præcedens for ingrep i Finnlands territorium, og øgruppen fik i stedet en demilitariseret autonomi innen for dette land - en fordel for Norden eftersom Åland bidrager til Finlands svenskhed.

Selvstyret fikk dog først mulighed for å markere sin myndighed med eget flag med en revisjon av selvstyrelogen 30 år senere. Landstinget (i dag Lagtinget) enedes om - ennu - et nordisk korsflag, blått med gult kors og blått kors i det gule, baseret på Ålands våpenfarger og på tidligere uofficielle flag med tre vannrette striper. Dette kunne imidlertid ikke godkennes da det minnede for meget om det svenske flag, et problem som vi skal høre mere om senere, og først i 1953 kunne man enes om at gøre innerkorset rødt - og dermed inkorporere Finlands våpenfarger (gul løve på rødt) i landskapsflaget.

Antagelsen av Ålands flag krævede alltså lange stridigheder, både om farger og om udformning: korsflag eller ikke? Men hver gang korset veljes, slås denne form ennu mere fast som Nordens symbol - i hvert fall om man som jeg veljer å tolke Grønlands antagelse av det todelte cirkelflag frem for et korsflag i 1985 som en markering i forhåld til nordiskhed, ikke i forhåld til korsflaget. Med sit valj av flag - besluttet av et lille flertall - veljer man, alldeles berettiget, å definere sig som någet annet enn nordisk. Det er forståeligt i betraktning av de folkelige bånd til Den Nye Verdens Arktis. Nordens flag er korsflag.

Denne konstatering blir en selvklar fremgangsmåde ved de seneste skud på stammen. I 1902 hade den skandinavistisk instillede historiker Martin Weibull fra Lund taget initiativ til å "flagfeste" den skånske - eller skånelandske - regionalidentitet med en historisk sammenstilling av Danmarks røde dug med Sveriges gule kors. Odlingen av denne identitet har taget tid, og det skånske flag har langsomt vunnet stor udbredelse. Først i 1999 kunne flaget gøres officiellt eftersom Skånes to tidligere len blev slået sammen til ett, ennda en "region" med øget ansvar for regional udvikkling, kollektivtrafikk og helsevæsen (en forsøgsordning som siden er blevet permanent), hvårved flaget kunne stå for en administrativ enhed.

Samme år blev flaget dærfor anerkennt, jevnsides med et våpenbanner som vanlige len også fører - hær et rødt felt med et gult griffhoved (de omvendte farger av landskapsvåpenet som er ligt Malmøs våpen fra Erik av Pommerns tid). Korsflaget anvendes dog mest av privatpersoner; og hær ser man at det ennu fattes regionsfullmektigen - regionens styrelse - å fastsette flagets proporsjoner. Fortfarende bruges svenske (bredt kors, rektangulære innerfelter) og danske (smallt kors, kvadratiske innerfelter) proporsjoner side om side.

Et lignende flag sås under Annen Verdenskrig som symbol for Nasjonal Samling, en norsk avlegger av den nazistiske rørelse som de fanntes i mange lande, men dette har lykkeligvis ikke skadet det rød-gule flags rykte. Og anvendelse av et rødt-gult korsflag for Svenskfinnland er ganske begrenset, antagelig fordi de fleste finnlandssvenske just ikke ønsker å ses som annet enn fullgyldige finnlendere - og Finnland som fullgyldigt nordisk. Under alle omstendigheder er flaget jo nu officiellt skånsk.

Fra Åland og Skåne, områder som i ulig grad har ønsket en egen identitet innen for Norden, drager vi til lande hviss søgen efter egen identitet bringer dem tilbage i rettning mod det Norden som de engang forsvannt fra. De to sydligste øgrupper i "Udnorden", Hjaltland (Shetland) og Orknøerne (Orkney) delte deres vikingefortid og det meste av middelalderen - og det nordiske språg - med Island og Færøerne, men fikk en ganske annen skebne da Danmark-Norges konge Christian I i 1468 og 1469 satte dem i pant som sin datter Margretes medgift til Jakob III av Skottland. Siden gled øgrupperne ubemerket in under skotsk og senere brittisk herredømme. I sluttningen av 1700-tallet, på Hjaltland kanske så sent som i første halvdel av 1800-tallet, uddøde norn, øernes nordiske språg, som jeg senere skal vende tilbage til.

Den norske fortid var lenge gemmt og glemmt på Hjaltland og Orknøerne - 1800-tallets interesse for etnologi og folkelighed og den nasjonale tanke spredte sig ikke fra Norden til hvad der nu var engelsk språgområde, og vi skal frem til 1969 før et Hjaltlandsk flag dukker opp i anledning av 500-års-jubilæet for pantsettelsen. Øerne led på denne tid - før 1970-tallets oljefunn - sterkt under å være et udkantsområde i Skotland hvilket bidrog til å øge den hjaltlandske patriotisme. Men flaget forblev uofficiellt i nesten et halvt århundrede.

Efter dette tidsrumm mødte flaget ingen politisk modstand, da Shetland Islands Council besluttede å gøre det officiellt i 2005, og også skottlands heraldiske myndighed, Lord Lyon King of Arms, var vellvillig. Lykkeligvis fastsatte Shetland Islands Council flagets proporsjoner til 3:5 med kvadratiske innerfelter (brittiske flag har ofte proporsjonerne 1:2 hvilket ikke ville fungere visuellt med et nordisk kors). Flaget kombinerer Skottlands blå og hvide farger med det nordiske mønster. Det kan kanske undre, at et flag som er mage til Islands opprinnelige, Hvítbláinn, som blev forsynet med et rødt innerkors just for å undvige forveksling med det svenske (og det græske) flag, har kunnet godkennes på Hjaltland. Men dette flag skal allene anvendes til lands.

Hvad man har på Hjaltland, må man selvklart også ha på Orknøerne. Men the Lyon King of Arms hade invendinger mod det uofficielle flag som hade været i brug hær siden 1990-årene. Dette gule flag med rødt kors som citerede fargerne i både Norges og Skottlands kongebannere, var for ligt den irske provins Ulsters mere eller mindre uofficielle flag (som dog har et centreret kors belagt med et våpenskjold). Løsningen blev i stedet et flag foreslået av våpenkongen og godkennt ved en folkeomrøstning i 2007. Det tilføyer et blått innerkors med reference til Skottlands flag - og kanske til øernes våpenskjold - hvårved rød og gul dog må byttes om for å sikkre den heraldisk korrekte rekkefølge av fargerne.

Dog er dette røde-gule-blå flag meget ligt det norske. Merkværdigt - med tanke på at man ved endringen just ville undvige forveksling med andre landes flag. Ganske visst skal flaget ikke som det norske bruges til søss - men det blir Ulsters flag nu heller ikke. Deltagelsen i den omtalte folkeomrøstning var også på blott 1 % av befolkningen (!), og det er svært å frigøre sig fra tanken om at opprinnelsen hos en skottsk myndighed intil videre har udvirket en ringe popularitet. Men hvem ved - kanske vil ligheden med Norges flag på lengere sikt være en styrke?

Under alle omstendigheder er det kanske en fordel at Orknøerne ikke har lagt beslag på det gule flag med rødt kors - for det var jo dette flag som Kalmarunionens kong Erik av Pommern i 1430 befalede inført som flag for hele unionen. Vi ved ikke om det någensinne lykkedes ham, for ingen virkelige flag eller avbildninger av flag er bevarede. Men eftersom kongens befaling finnes overleveret, er det kanske ikke for meget å sige at dette unionsflag er "officiellt" - virkeligt eller ei - og dærfor hører hjemme i denne gennemgang; ennda som det nesteldste flag i Norden.

Når man således følger flaghistorien kronologisk til dørs fra unionen til nutiden, står det klart at de nordiske flag fortsatt nyder stor popularitet i verden - hvilket masser av uofficielle flag for ulige områder i og omkring Norden også tyder på. Det asymmetriske korsflag er nu som aldrig før et sterkt og populært symbol på verdensplan - kanske gør vi et eller annet riktigt.

Glædelig jul!

Kommentarer er vellkommne uanset hvårdan man staver.

Finnlandssvensk tankeeksperiment

Når man forsøger å avgrense begrepet "Norden", havner man uvægerligt i områder hvår grensen er uskarp. Det er åpenlyst at Finnskfinnland, Færøerne og Island hører med av historiske grunde, medens den språglige avstand er så stor at det praktiske nordiske samarbeide og det daglige samkvemm alene muliggøres av den kennsgerning at et nordisk språg hær inlæres som fremmedspråg og i det minste kan bruges praktisk av dem som har sans for den nordiske sammenheng.

I tilfellet Finnskfinnland ville det være tvivlsomt om svensk språg, toinen kotimainen kieli, overhovedet ville være obligatorisk ifall det ikke nettopp var kotimainen - inhemmsk. Som jeg ser det, er den primære årsag til at Finnland er et nordisk land, finnlandssvenskernes eksistens. Og særligt tidligere, da svensk var mere toneangivende enn nu i det finnske samfunn, var det vanskeligt å anfekte landet som en del av Norden.

Svenskhedens fremtid i Finnland er iblandt blevet malet i mørke toner, men i dag heldigvis sjeldent. Situasjonen er stabil, og om enn man undertiden ser fremført at procenten av finnlandssvenskere en gang var tre gange så høy som dagens 5,5 procent, er det viktigt å merke sig at det absolutte antall blott udviser et svagt fall - som i dag er stanset. Det procentuelle fall skyldes først og fremmest at fødselsraten blandt finnerne, særligt de siste hundrede år, har været langt høyere.

Jeg ved ikke præcis hvad årsagerne er til finlandssvenskernes lavere fødselsrate, men det spiller sikkert in at en viss del av dem tidligere tilhørte overklassen som fikk færre børn enn land- og industriarbeidere. Det kan heller ikke udelukkes at udvandring er en - mindre - del av årsagen. Assimilasjon til flertallet har dærimod altid været av ganske lille omfang om enn prominente eksempler som K.J. Ståhlberg kennes.

Men lad oss forestille oss at finner og finlandssvenskere gennem tiden hade fået lige mange børn. Jeg inbyder læseren til et tankeeksperiment, hvår man kontrafaktisk forestiller sig at finnlandssvenskerne også i dag skulle udgøre de 14,6 procent av befolkningen som de udgjorde i 1815. Der finnes eldre oppgørelser med en lidt høyere procentsats, men tall fra før den russiske erobring i 1809 er neppe helt rettvisende eftersom der nokk har funnedes en viss frem- og tilbagevandring av svenske embedsmenn i den svenske tid.

regnestykket er ikke helt enkelt eftersom det ikke er nokk å gange procenten opp. Antallet av finner skal i udregningen håldes på dagens nivo, medens antallet av finlandssvenskere skal forhøyes til et tall som gir samme procent som for 200 år siden, 14,6. Resultatet er at dærsom man setter anallet av finner til 5.060.150, ville der skulle 864.500 finlandssvenskere til for å udgøre 14,6 procent av en samlet befolkning på 5.924.650 mennesker. Det er 2,981 gange så mange svensktalende som i virkeligheden.

864.500 mennesker er nesten en million... Det nærmer sig samme procentsats som fransktalende kanadiere og og sveitsere. Man skal kanske ikke regne med at det ville endre det internasjonale billede av Finnland - de færreste oppfatter Kanada som fransk; i Sveits hjelper all den internasjonale aktivitet i Genève på sagen. Men lad oss se på det innenrigspolitiske. For hvert område kan man nu gange antallet av finnlandssvenskere med de 2,981 som en høyere fødselsrate gennem århundrederne ville ha givet.

Jeg tillader mig å regne Åland som en enhed, men gør dog også en udregning for Mariehamn. Dærudover regnes kommunerne som enheder, hær i geografisk rekkefølge, og med min rettskrivning. For hvert område gis (i avrundede tall) den samlede befolkning, den svenske befolkning, den svenske procent og sluttelig kommunens språglige status (hvår ett bogstav står for ensprågethed, to for tosprågethed, stort bogstav for flertallet og lille for mindretallet) De virkelige tall står med sort, de kontrafaktiske med rødt.

Karleby.......................35.900, hærav......6.400 = 18% (Fs)
Karleby.......................48.500, hærav....18.900 = 39% (Fs)
Kronoby........................6.800, hærav......5.700 = 85% (Sf)
Kronoby......................18.100, hærav.....17.100 = 94% (S)
Larsmo.........................4.600, hærav.......4.200 = 93% (S)
Larsmo........................13.000, hærav....12.800 = 98% (S)
Pedersøre...................10.400, hærav......9.400 = 91% (Sf)
Pedersøre...................29.100, hærav....28.100 = 97% (S)
Jakobstad...................19.400, hærav....10.700 = 55% (Sf)
Jakobstad...................40.700, hærav...32.000 = 79% (Sf)
Nykarleby....................7.400, hærav......6.700 = 90% (Sf)
Nykarleby.................20.600, hærav....19.900 = 97% (S)
Oravais........................2.200, hærav.......1.800 = 81% (Sf)
Oravais........................5.700, hærav.......5.300 = 93% (S)
Vørå-Maksmo............4.500, hærav.......3.900 = 86% (Sf)
Vørå-Maksmo..........12.200, hærav.....11.600 = 95% (S)
Korsholm...................17.900, hærav.....12.800 = 72% (Sf)
Korsholm...................43.300, hærav....38.200 = 88% (Sf)
Vasa...........................57.000, hærav.....14.300 = 25% (Fs)
Vasa...........................85.300, hærav.....42.500 = 50% (Fs)
Malaks.........................5.600, hærav.......5.000 = 89% (Sf)
Malaks.......................15.400, hærav.....14.800 = 96% (S)
Korsnæs......................2.300, hærav........2.100 = 91% (S)*
Korsnæs......................6.300, hærav........6.100 = 97% (S)
Nerpes........................9.500, hærav........8.600 = 91% (S)*
Nerpes......................26.600, hærav......25.700 = 97% (S)
Kaskø..........................1.600, hærav...........500 = 30% (Fs)
Kaskø..........................2.500, hærav........1.400 = 57% (Sf)
Kristinestad...............7.400, hærav........4.200 = 57% (Sf)
Kristinestad.............15.800, hærav......12.600 = 80% (Sf)

Åland........................27.100, hærav......24.900 = 92% (S)**
Åland........................76.500, hærav......74.300 = 97% (S)
(hærav M:hamn)....11.000, hærav........9.800 = 90% (S)**
(hærav M:hamn)....30.500, hærav.....29.400 = 96% (S)

Åbo.........................175.300, hærav........9.100 = 5 % (Fs)
Åbo.........................193.300, hærav.....27.200 = 14% (Fs)
Vestra Åboland.......15.400, hærav.......9.200 = 60% (Sf)
Vestra Åboland.......33.600, hærav.....27.500 = 82% (Sf)
Kemitoøn...................7.400, hærav........5.500 = 75% (Sf)
Kemitoøn.................18.300, hærav.....16.400 = 90% (Sf)
Hangø.........................9.700, hærav.......4.300 = 44% (Fs)
Hangø.......................18.200, hærav.....12.800 = 70% (Sf)
Raseborg..................28.700, hærav.....19.300 = 67% (Sf)
Raseborg..................66.800, hærav.....57.400 = 86% (Sf)
Ingå...........................15.400, hærav.......3.100 = 58% (Sf)
Ingå...........................11.600, hærav.......9.300 = 80% (Sf)
Loyo..........................36.900, hærav.......1.600 = 4 % (Fs)***
Loyo..........................40.000, hærav......4.600 = 12% (Fs)
Sjundeå.......................5.800, hærav......2.000 = 35% (Fs)
Sjundeå.......................9.900, hærav.......6.100 = 62% (Sf)
Kyrkslett..................35.400, hærav.......7.000 = 20% (Fs)
Kyrkslett..................49.300, hærav.....20.800 = 42% (Fs)

Esbo........................229.000, hærav.....20.400 = 9 % (Fs)
Esbo........................269.400, hærav.....60.800 = 23% (Fs)
Grankulla...................8.600, hærav........3.200 = 38% (Fs)
Grankulla.................15.000, hærav........9.700 = 65% (Sf)
Helsingfors............570.800, hærav.......35.400 = 6 % (Fs)
Helsingfors............641.000, hærav....105.500 = 17% (Fs)
Vanda.....................187.300, hærav.........5.800 = 3 % (Fs)
Vanda.....................198.800, hærav.......17.300 = 9 % (Fs)
Storh:fors i allt......995.700, hærav.......64.800 = 7 %
Storh:fors i allt...1.124.100, hærav.....193.300 = 17%

Sibbo........................18.000, hærav.........7.000 = 39% (Fs)
Sibbo........................31.800, hærav.......20.700 = 65% (Sf)
Borgå.......................48.100, hærav........15.900 = 33% (Fs)
Borgå.......................79.500, hærav........47.300 = 60% (Sf)
Mørskom..................2.000, hærav..............200 = 11% (Fs)
Mørskom..................2.500, hærav..............700 = 27% (Fs)
Pernå........................3.900, hærav...........2.400 = 60% (Sf)
Pernå........................8.600, hærav...........7.000 = 82% (Sf)
Liljendal....................1.400, hærav............1.100 = 77% (Sf)
Liljendal...................3.600, hærav............3.300 = 92% (Sf)
Lapptresk................2.900, hærav............1.000 = 34% (Fs)
Lapptresk................4.900, hærav............3.000 = 60% (Sf)
Lovisa.......................7.400, hærav............2.900 = 39% (Fs)
Lovisa.....................13.100, hærav............8.600 = 66% (Sf)
Strømmfors.............2.900, hærav...............600 = 20% (Fs)
Strømmfors.............4.100, hærav.............1.700 = 42% (Fs)
Pyttis........................5.100, hærav................600 = 11% (Fs)
Pyttis........................6.300, hærav.............1.700 = 27% (Fs)

Lad mig avslutte denne fantasi med en ekstra bonus som følger av reglen om tosprågethed når mindretallet udgør 3.000 personer:

Tammerfors.......204.400, hærav.............1.000 = 0,5% (F)
Tammerfors.......206.500, hærav.............3.100 = 1,5% (Fs)

Som det ses, er det et helt annet Finnland som åpenbarer sig i dette tankeeksperiment. Det svenske språg ville selvklart stå sterkere i samfunnet dærsom der ville finnes lige så mange svensktalende i f.eks. Østerbotten - eller i Åland og det vestlige Nyland til sammen - eller i Storhelsingfors og Østra Nyland til sammen - som i dag finnes i hele Svenskfinland. Dessuden ville befolkningstettheden i store dele av landet være høyere, og Åland ville være et ganske tettbefolket ørige, jevnførligt med f.eks. den danske ø Lålland.

Østerbottens landdistrikter ville være nesten enspråget svenske, og både i Nyland udenfor Storhelsingfors og i Østra Nyland ville svensk være flertallets språg. I Helsingfors ville der bo lige så mange svensktalende som hele Uleåborgs eller Norrkøpings befolkning, og Storhelsingfors (med svensk flertall i Grankulla) ville rumme et svensktalende samfunn på størrelse med Tammerfors, Malmø, Bergen eller Århus. Finnlands femm folkerigeste kommuner, Helsingfors, Esbo, Tammerfors, Vanda og Åbo, ville alle være tosprågede.

Der finnes selvfølgelig mange sager som dette tankeeksperiment ikke har taget høyde for. Blandt annet ville de mennesker som migrerer fra land til stad, f.eks. i forbinnelse med industrialiseringen, omfatte flere finnlandssvenskere. Det er således ganske rimeligt å forestille sig at også Bjørneborg under disse forhåld ennu kunne være en tospråget stad.

Dessuden ville antallet av blandede ekteskaper mellem finner og finnlandssvenskere givetvis være høyere så antallet av mennesker med svensk som modersmål eller ett av to modersmål ville være over en million. En så stor befolkningsandel kunne nokk tjæne som en ekstra motivasjon blandt flertallet til å lære det andra inhemmska språket.

Nuvell, det er fri fantasi. Men det meste av den procentuelle nedgang fra cirka 15 til cirka 6 procent skete innen for blott hundrede år; og det er ikke for sent å inhente det forsømmte. Siste nyt er at fødselsraten blandt finlanndssvenskere nu er svagt stigende. Jeg ønsker dem fremgang og fruktbarhed de neste hundrede år.

* Disse kommuner er ensprågede fordi andelen av folk med et tredje språg forårsager at den finske del er under 8 % som skal nås for tosprågethed
** Procentdelen for Åland er egentlig ikke relevant, da landskapet er svenskspråget ved log.
*** Kommunen har valt å behålde tosprågetheden om enn det ikke er logpliktigt når mindretallet når under de 6 % som normalt gir ensprågethed.